Fjesbok

  Forsiden


















































     Valid XHTML 1.0!



2011, nummer ørten, ennte årgang


 Mitt liv på Internett

Etter ti minutter fikk jeg jobben. Rekord. Så bra hadde det ikke gått med det siste årets jobbsøknader (selv om jeg sa nei til jobb i Fremtiden i Drammen få år før hele blekka ble lagt ned).

Den første lønninga kom på sjekk. Jeg fortet meg til nærmeste bank for å heve den. Og det var ikke bare fordi jeg var sulten og tynnkledd i høstkulden.

Det som var viktigere var at jeg i bedriftens dataspillkonkurranse "DUKE Nukem" ikke tapte. Den første fredagen var jeg hjemme sent på kvelden svett og klam, men med visshet. Jeg tapte ikke, altså var jeg inne. Det føltes ihvertfall slik. Plaffe ned sine kolleger i elektroniske klær er jo egentlig en glimrende avreagering, selv etter arbeidstid.

Vi skålte i champange da emisjonen var i boks. De livgivende kronene som skulle sørge for å spre vårt glade budskap på Internett og trolig også andre mediekanaler de neste årene. Og så skulle vi tjene penger. Masse penger. Kult.

Selv for en fersking og enkel rotekte gutt fra landet som var opplært til at penger skulle komme fra etter eller annet sted og at stedet aller helst var arbeid - om en ikke vant i tipping da - virket tilgangen til penger som en B12-sprøyte. Jeg fikk gangavstand til jobben da vi flyttet til jappe-lokaler i oslo sentrum. På vei inn og ut til unch og avtaler snublet vi støtt og stadig i skuespillere som stod klare for neste scene i Hotel Cæsar, i Økokrimansatte på vei til og fra og annen økonomisk elite som frekventerte Gabler.

1998. Nedtur nummer en. Vikarene ble plutselig arbeidssøkere. Selv om et par faste også dro, var det liksom ikke mer enn normalt. Må jo mingle litt. Sirkulere. Toppledelsen gikk også, og jeg så for meg et syn som skulle komme til å møte meg stadig oftere de neste årene, uten at jeg tenkte spesielt mye over det akkurat da. Trebåten trutner jo etter litt tid på sjøen, tenkte jeg.

I de gule murbyggene i glass og betong gikk livet sin vante gang. Min plass var over ring 2. I ettertid fikk vi vite at eierne, som da bestod av landets ledende mediehus, en shippinginvestor fra Sørlandet og investeringsselskapet til landets største teleoperatør hadde bedt om balanse i 1998. Glem det, sa regnskapet da det var klart. Tapene økte med en halv million og manglet bare noen tusner på å bli et tosiffret antall millioner. Da vi senere ryddet ut av lokalene fant jeg sjefens gamle øsekar. En skulle tro at det var velbrukt, men det kunne vært smidd i går.

I ettertid er det også lett å se at da eierne gav bort aksjene sine for en beskjeden aksjekapital, så var det de som stod nærmest som forsynte seg først. Men alle ansatte ble aksjonærer og omkvedet var at om ett år så var alle millionærer. Helt sikkert.

Endelig tenkte jeg, endelig så skal alt slit, utallige og ubetalte overtidstimer og spiste pizzastykker, de mange «Nei, men jeg har det fint her jeg» til headhuntere og ukuelig optimisme belønnes fra mammons side. Året 1999 ble i så måte et godt år. Både åndelig og økonomisk. For 1999 ble året da det hele tok av. Vi var på god vei til himmels.

År 2000 kom. En bilist hadde glemt vinterdekkene, og en eldre dame brøt lårhalsen. Mange våknet til bakrus, og på Internett kunne en se tilbake på det aller beste året noen sinne. De spådde dataproblemene uteble også. Det hele tegnet til å bli et utmerket år. De lave bilers år.

Uvitende om vendepunktet som nærmet seg fortsatte 1999-generasjonens strev mot bedre tider. Svetten silte og nyansatte trampet stadig ned dørmatta. Etter to uker kom det første faresignalet. Internettaksjenes røtter så ut til å tørke og det var ikke vann å oppdrive. Plutselig måtte vi fossro alle mann, men ingen oppdaget at båten lå solid fortøyd.

Mens millionene igjen begynte å flagre, fortsatte de fleste som best de kunne. Noe annet var utenkelig. Millionene kunne ennå berges. Kanskje. Trodde vi. Alle. Høsten 2000 kom med 100 dagers sammenhengende regn på Østlandet. Et faresignal om at syndefloden nærmet seg, eller bare litt tilfeldig vær? Det viste seg å bli dårlig nytt for provisjonsbaserte selgere.

Årsskiftet som innledet 2001 brakte med seg sorte skyer. Skikkelig svære skyer også. Vi som skulle bli Nord-Europas ledende mediehus på Internett hadde allerede tatt steget over til de tusen sjøers land. Når jeg ser tilbake på året 2000 tenker jeg på forspilte muligheter, på emisjonene som ikke ble foretatt mens investorene hadde og ville bruke penger, og på budet på 80 millioner som ble avvist, i en forhåpning om at noen ville gi 200.

Tidlig i 2001 kom våre gamle eiere, det store telefoniselskapet tilbake, denne gangen med et bud om langsiktighet og seriøsitet. De som hadde sluttet fikk et aksjebud, de som fortsatte fikk nettopp akkurat gjøre det.

Men det hjalp ikke. Det var som om en visste hvor hanen sparket. Over sommeren begynnte mannefallet og dørmatta ble slitt i andre ende. Siste årsskifte gav også fallskjermer til de som ville dale.

Drømmen ble raskt historie. Internettmillionene ble til en tvangsutløsning og aksjenes potensiale fordunstet.

Vi får glede oss over at Zuckerberg, Filo & Yang, Page & Brin og  alle de andre klarte det. Morro var det så lenge det varte.

(Foto: Veronica Melå)


© 1995-2011 Frode Eriksen All rights reserved.

På nett i november1995. Denne siden fra mars 1999. Dette nettsted fra 21. desember 2000.
Vesentlige endringer i design og innhold 3. august 2002, 2. juni 2003, 19.-20. juli 2004 og 20. mars 2011.

..............................................................