Fjesbok
Forsiden
2011, nummer
ørten, ennte årgang
En bitte liten birolle i arbeidslivet
Han kikker på sin stolthet av et fotoapparat som hviler på skrivebordskanten etter en hard arbeidsdag og lar blikket gli videre over en gammel skinnstol langs den ugjevne kanten på møkkete gardiner, til den velholdte og grønn planten i vindusposten og videre ut gjennom uvaskede vinduer til det nymalte nabohuset finanseiert av husbanken.
Det er høst og noen ensomme snøfiller blåser forbi de trafikkgrå vinduene. Blikket glir videre langs den gråhvite veggen og inn i bakrommet. Der står resten av tildegradert skinnmøblementet i selskap med hvite IKEA-hyller velfylt med stabler av nedstøvede papirer fra avholdte hovedutvalgsmøter. Kommunestyret og formannskapet har sine egne papirhauger like ved gamle aviser og pressemateriell fra lokale banker og bedrifter ingen lenger husker navnet på.
Her sitter ingen søt privatsekretær i miniskjørt og høye sko. Ingen som tar telefoner eller koker kaffe. Ingen som masserer stiv nakke og vond rygg. Ingen å flørte med. Lokalets bemanning begrenser seg til en enarmet stumtjener og en trofast kaffetrakter som med taktfaste stønn forteller at kaffen er varm.
En luftstrøm fra en lufteluke oppunder taket beveger en ferdigfremkalt filmrull som henger til tørk i en taklampe. På utgangsdøren henger et gulnet skilt som forkynner en arbeidsplass.
Blikket går videre ut til et toalettet med en dør som alltid viser opptatt og med en ramponert mekanisme som aldri mer vil kunne vise at døren er låst. Ut gangen med gulgrå maling og et gulvteppe som en gang var hvitt, men som nå har fått en umiskjennelig renne av møkk og sand etter utallige journalistføtters gang inn og ut. Dørstokken er tynnslitt på midten der folk fjerner dritt under støvlene før de stiger inn på teppet i kontorlokalet.
Murveggen er dekket av plakater for glemte hårkremer og gamledagers frisørmoter.
Atten trappetrinn ned fortsetter tanken ut til den rustrøde utgangsdøren og inn i en brun Honda. En bil som så vidt har trådt inn i tenårene, men likevel er i et forhold mer forpliktende enn noe annet. Eneste femkomstmiddel på en forblåst øy, verdt mer enn en hest i Det Ville Westen.
Tanken bryter av - og tar han med til en navnløs amerikansk småby med salooner og horehus. Her står han side om side med kjøretøyet og skuer ut over småbyliv, kvinner i side hverdagsdrakter og lekende barn i fillete klær. Han lar blikket gli over manufakturforretninger, banker, barer og hestegårder. Her er han fri.
- - -
Telefonen ringer og en rivende redaktørrøst minner om møtet senere på dagen. Tanken rømmer tilbake til tryggheten på det nedslitte kontoret, i det gamle samvirkelaget over banken i førsteetasjen, i et kommunesenter på en øde øy ved Trøndelagskysten, på et alenejournalistkontor i en lokalavis i en utkantkommune av kongeriket Norge.
Fri... . Og sekretæren? Hvem vet. Hun dukker kanskje opp en gang?
(Tanker om en forgangen tilværelse
som alene-kontor-lokalavis-journalist.
Takk til forgjengere og etterkommere
i samme stilling for deres utrettelige
innsats og inspirasjon.)
© 1995-2011 Frode Eriksen
All
rights reserved.
På nett i november1995. Denne siden fra mars 1999. Dette nettsted fra 21. desember 2000.
Vesentlige endringer i design og innhold 3. august 2002, 2. juni 2003, 19.-20. juli 2004 og 20. mars 2011.
På nett i november1995. Denne siden fra mars 1999. Dette nettsted fra 21. desember 2000.
Vesentlige endringer i design og innhold 3. august 2002, 2. juni 2003, 19.-20. juli 2004 og 20. mars 2011.